For deg som ikke har tid til å lese alt, starter vi med svaret kort og greit:
Å påføre smerte og ubehag mot hundens hals og nakke har et stort skadepotensial. Det betyr ikke at rykking i halsbåndet alltid vil føre til skader – men halsregionen er et svært sårbart område, og risikoen for å påføre hunden skade er betydelig. Det kan bli for hardt, det kan skje én gang for mye, eller hunden kan ha underliggende helseplager som gjør den ekstra utsatt.
Det er to hovedgrunner til at hunder blir utsatt for potensielt skadelige påvirkninger mot halsen eller nakken. Den ene er hunder som er koblet i halsbånd som trekker mye, vimser hit og dit eller gjør utfall. Den andre er når det bevisst rykkes i båndet i dressurøyemed. Kraften i dette rykket overføres videre til halsbåndet som i sin tur påfører et ubehagelig trykk mot hals og nakkeregionen i den hensikt å skape adferdsendringer. I denne artikkelen vil vi begrense oss til å skrive om det siste, nemlig der hvor hunden med vilje påføres rykk som et ledd i trening.
Kraftige påkjenninger i dette området kan føre til både økt stressnivå og skader som kan forplante seg til andre deler av kroppen. Risikoen for å påføre hunden skade over tid er rett og slett for høy til at noen med sikkerhet kan si at dette er trygt.
Så nei – det er ikke greit å korrigere hunden med rykk i halsbåndet.
La oss se litt nærmere på anatomien, fysikken og forskningen bak dette.
Barberer du hundens hals og nakkeregion, vil du finne vev som ligner mye på vårt eget. Ytterst ligger huden. Under denne finnes blant annet muskler, sener, luftrør, skjoldbruskkjertel og halspulsårer. På baksiden kan du lett kjenne og se flere halsvirvler som utgjør den øvre delen av ryggsøylen. Inne i ryggsøylen ligger ryggmargen, som sørger for nerveforbindelsen mellom hjernen og resten av kroppen.
Når det rykkes i halsbåndet påføres det et trykk mot hundens hals og nakke. Måleenheten for trykk er pascal (Pa), som tilsvarer kraft delt på areal. Det betyr at jo mindre området kraften fra halsbåndet fordeles over, desto høyere blir trykket. I praksis vil derfor et smalere halsbånd gi høyere trykk mot hundens hals.
Forskning på mennesker viser at de første tegnene til vevsskade oppstår ved ca. 4,3 kPa. Ved dette trykket blokkeres blodstrømmen i de aller minste blodårene (kapillærene) i huden og området kan bli rødt og hovne opp. Til sammenligning vil en stram turniké satt høyt på armen for å stanse en alvorlig blødning trenge et trykk på ca. 33 kPa for å være effektiv. Alle som har fått satt en slik årestrammer i forbindelse med militærtjeneste, førstehjelpskurs eller lignende, vet at dette er svært smertefullt og at det kan føre til kraftige blåmerker.
I tillegg til trykkbelastningen kan det også forekomme slengskader som forårsakes av at hodet brått beveges bakover, fremover eller sideveis.
I en studie fra 2020 ble det konstruert en kunstig hundenakke med sensorer som kunne måle trykket som oppstår av tre forskjellige belastninger med forskjellige typer halsbånd:
- Belastning 1: Simulerer en hund som trekker lett i båndet (kraft 40N)
- Belastning 2: Simulerer en hund som trekker hardt i båndet (kraft 70N)
- Belastning 3: Simulerer et korrigerende rykk i båndet (kraft 131 – 155N)
Trykket varierte naturlig nok med de forskjellige halsbåndenes bredde og hva slags materiale de var laget av. Når vi kommer til dette med bruk av rykk i halsbåndet i dressurøyemed er de to halsbåndene i studien som ligner mest:
- Retrieverkobbel med diameter på 1 cm
- Kjettingstrup med tykkelse på 0,4 cm
Et korrigerende rykk i retrieverkobbelet påførte i snitt et trykk mot hals/nakkeregionen på 182 kPa.
Et korrigerende rykk i kjettingstrup påfører påførte i snitt et trykk mot hals/nakkeregionen på drøyt 300 kPa.
Disse tallene er veldig klare. Et rykk i halsbåndet vil alltid være forbundet med skaderisiko. Studien viste med tydelighet at det er en risiko for nakkeskade ved alle testede halsbåndtyper – selv de som er både brede og polstrede.
Skader i hals og nakke kommer ikke alltid med én gang – de kan utvikle seg over tid og påvirke hele kroppen.
De som forsvarer rykking i båndet som ufarlig, viser ofte til egne erfaringer: «Jeg har gjort dette i mange år, og ingen hunder har blitt skadet». Men fraværet av synlige, akutte skader er ikke det samme som fravær av skade.
På lang sikt vil harde trykk mot halsen og skader i nakkens muskler og ledd kunne føre til en rekke helseplager. Blant annet smerter i andre kroppsdeler, som skuldre, rygg, knær og hofter. Det kan også gi redusert balanse, motorisk kontroll, svimmelhet, hodepine, synsforstyrrelser og øyeskader. Mange av disse plagene er av en slik art at man ikke uten videre kan se dem på hunden. De kan utvikle seg over lang tid før hundeeieren oppdager det, og da kan det naturligvis være vanskelig å koble dem direkte til halsbåndbruk.
Det at en rekke hunderaser allerede er genetisk disponert for øyesykdommer, skader i albuer, hofter og knær gjør det hele enda mer alvorlig.
Kan det bli for hardt eller for ofte?
Alle forstår at dersom rykket blir hardt nok, vil sannsynligheten for skade være 100%. De som forsvarer denne måten å korrigere hunder på har helt sikkert en oppfatning om at de de holder seg innenfor trygge rammer, det er jo ingen som ønsker å skade hunder med vilje. Men hvordan vet de egentlig hvor grensen går? Hvor lærer man hva som er «passe», og hva som blir for hardt? Eller er det slik at man bare antar at en vet, uten at denne metoden har vært gjenstand for kritiske spørsmål? Hvis det siste er tilfelle, er det bekymringsverdig. Ukritisk bruk av en metode med høyt skadepotensiale bør være noe vi alle stiller spørsmål ved.
Innen ingeniørfaget beskriver begrepet materialutmattelse hvordan et materiale gradvis svekkes når det utsettes for gjentatte belastninger over tid. Selv om hver enkelt belastning er lavere enn materialets bruddgrense, kan små sprekker dannes og utvikle seg til et brudd etter et visst antall sykluser. På tilsvarende måte kan en hund som ofte utsettes for rykk i halsbåndet, selv om hvert rykk i seg selv virker mildt, utvikle belastningsskader og kroniske bløtvevsskader som følge av summen av gjentatt mekanisk belastning.
Vær kritisk – si NEI!
Vi ønsker særlig å rette denne oppfordringen til deg som har hund og kanskje vurderer kurs eller privattimer. Si høflig, men bestemt «nei takk» og be om et alternativ dersom en instruktør eller adferdskonsulent foreslår at rykk i halsbåndet er en løsning på deres problemer.
Disse halsbåndene kommer gjerne med mange forskjellige navn – som dressurlenke, helstrup, kjettingstrup, strupehalsbånd, tenkehalsbånd, retrieverkobbel og mange flere – men hensikten er alltid den samme: å endre adferd ved å påføre hunden ubehag eller smerte i hals- og nakkeregionen.
Hvis du melder deg på et kurs og får beskjed om at her må du bruke halsbånd, skal du skru på en naturlig skepsis. Spør om hvorfor, og lytt nøye til svaret.
Still spørsmålet: Er dette virkelig helt trygt? Hvis svaret er et ubetinget ja uten nyanser eller refleksjon, bør varsellampene blinke. Hvis vedkommende er ærlig og svarer at denne metoden kan være skadelig, men at hen anser det som trygt i akkurat din hunds tilfelle, anbefaler vi at du følger opp med et spørsmål om «hvordan kan du være sikker på det?». Kanskje får du et fint og betryggende svar. Men husk at vi som har jobbet i denne bransjen en stund kan være ganske så overbevisende.
Hunden din får uansett ikke uttale seg om saken, så det er du som må vise mot og ta ansvar for din beste venn. Ønsker du virkelig å ta denne risikoen på vegne av hunden din – og har du egentlig rett til det?